Ekte malurt

Kurvplantefamilien – Asteraceae

Foto: © Per Arvid Åsen

Ekte malurt er en gammel legeplante (Herba. Absinthii) som ble dyrket i klosterhagene ute i Europa – sannsynligvis også i Norge. I Danmark ble den nevnt allerede på 1300-tallet av Henrik Harpestreng. Også omtalt i en islandsk legebok fra siste halvdel av det 13. århundre.

I Norge den er nevnt i gammel legebok fra Ulvik 1574/1626, her hører den med blant de vanligste legeråd. Schübeler forteller at den bare er funnet viltvoksende, men ifølge “Våre folkemedisinske lægeurter” av Reichborn-Kjennerud, ble malurt ennå dyrket mange steder her i landet til medisinsk bruk omkring 1922.

Litteraturangivelser og herbariebelegg viser at malurt var dyrket i hagene på Agder i alle fall i 1850-årene. Malurt har vært kjent fra Oksøy fyr i Kristiansand siden 1876 – og vokser her fremdeles. Omkring 1928 forteller Signe Fransrud at folk på Ringerike samlet malurt der den vokste vill eller den ble dyrket hist og her. Nylig har planten blitt karakterisert som en mulig klosterrelikt på Nes og Helgøya i Mjøsa (Ringsaker i Hedmark). I Trondheim angis den som et tilfeldig innkommet ugress i 1999.

Malurt er i dag ingen sjelden staude og den spres lett, men de fleste planter som finnes i dag er antageligvis av nyere dato. Eldre personer kan huske at malurt ble dyrket, men gamle eksemplarer med kjent herkomst og referanse til gammel tradisjon og bruk er det svært sjeldent å finne.

Konklusjonen på dette må være at gammel kultur og bruk av malurt i Sør-Norge gikk gradvis ut omkring 1850 – 1950, men arten forvillet seg, spesielt på Østlandet. Sikreste lokalitet som mulig klostertidsrelikt er på Helgøya i Mjøsa. Lids flora angir planten som bofast, men er trolig opprinnelig innført, mest på baserik grunn nord til Nord-Trøndelag og en forekomst i Finnmark. Schübeler lot den dyrke på flere steder på sine forsøksstasjoner, og viste blant annet til at den spredde seg som ugress i Karasjok, og vokste frodig på Kongsvold fjellstue 922 m o.h. I dag synes ekte malurt å være en usikker staude i Nord-Norge.

Malurt inneholder blant annet den giftige absintoljen og bitterstoffer. Den er brukt som et apetittvekkende og fordøyelsesbefordrende middel. I folkemedisinen er planten brukt til fremkalling av abort, som ormemiddel, og i brennevin mot kolikk og gulsott. Bitterstoffene brukes til å krydre brennevin, likør, vermouth og absint. Mal betyr egentlig møll, og planten har også vært brukt som insektmiddel.

Kilder:

  • Bolin, L. (1958). Blommorna og människan. Stockholm, Almqvist & Wiksell.
  • Christophersen, E. (1960). Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).
  • Fransrud, S. (1932). “Gamle hager og hageplanter på Ringerike.” Nyt Mag. Naturv. 70: 199-271.
  • Fremstad, E. (1999). Planter i Trondheim gjennom tusen år. Trondheim, Tapir forlag.
  • Lid, J. & D. T. Lid (2005). Norsk flora. Oslo, Det Norske Samlaget. 7. utgåva ved Reidar Elven.
  • Molbech, C. (1826). Henrik Harpestrengs Danske Lægebog fra det trettende Aarhundrede. København, 206 s.
  • Often, A., O.E. Stabbetorp, et al. (2005). “Forvillede kulturplanter: Mye innsådde engplanter og nyere hageplanter samt trolig noen få klostertidsrelikter. Årbok for Helgøya og Nes 2005.
  • Reichborn-Kjennerud, I. (1922). Våre folkemedisinske lægeurter. Kristiania.
  • Schübeler, F. C. (1862). Culturpflanzen Norwegens. Christiania
  • Schübeler, F. C. (1885-1889). Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Kulturhistorie. Bind I-III. Christiania.

Tekst og foto:
© Per Arvid Åsen
Agder naturmuseum og botaniske hage
per.aasen@kristiansand.kommune.no