Tigerlilje

Liljefamilien – Liliaceae

tigerliljeblomst Tigerlilje er lett kjennelig på de hengende blomstene med oppoverbøyde, oransje blomsterblader med svarte prikker og på mange blanke yngleknopper i bladhjørnene. Stengelen er spindelvevshåret. Tigerliljen kan bli meget gammel. Den er blomstervillig og lett å dyrke, og vokser ofte i tette bestander. Sjelden forvillet.
Tigerlilje har vært dyrket i lang tid i Kina og Japan som en grønnsaksplante for den spiselige løkens skyld. Denne inneholder mye stivelse, smak og konsistens skal minne om potet. På grunn av dyrkning i stor skala i Kina, var det derfor mulig å sende et stort antall løk til England, da tigerliljen ble “oppdaget” i 1804.

Også den effektive spredningevnen ved hjelp av yngleknoppene gjorde at tigerliljen fikk en rask utbredelse i Europa – også i Skandinavia: kjent fra Danmark i 1817 og i Norge første gang i 1819 i Botanisk hage på Tøyen. I 1836 var liljen nevnt i “Almindelig Norsk Havebog”. Dyrket i Arendal i 1880, og i 1885 skriver Schübeler at tigerliljen var like alminnelig dyrket i Norge som brannliljen, like til Vardø. I 1897 blomstret tigerliljen i Stavanger, og den var vanlig utbredt i hagene i store mengder på Ringerike 1927-29. I 1950-årene var tigerlilje vanlig i rabatter i Oslo og Grimstad.

tigerlilje_bulbiller På Sørlandet er tigerliljen i dag (2005) en vanlig staude i gamle hager, kjent fra langt tilbake, ofte gjenstående, og en sjelden gang forvillet.

I Midt-Norge finnes tigerliljen spredt i mesteparten av landsdelen, men er sjeldnere enn både brannlilje og martagonlilje. Planter kan gå tilbake til 1930-årene, i 1953 vokste den nesten forvillet på enkelte plasser i skogen i Levanger.

Tigerliljen har en vid utbredelse i Sør-og Midt-Norge, det er en av de villigste og beste staudeliljene vi har, fullt hardfør og lett å formerer ved hjelp av yngleknoppene. De gror villig og gir blomsterdyktige planter etter 2 år. Naturlig utbredelse er i Japan, Korea og Ø Kina.

Kilder:

Bille, O. (1954). Blomsterdyrking som hobby. Oslo, J. W. Cappelens forlag.
Bille, O. (1959). Våre hageblomsters historie. Oslo, Johan Grundt Tanum.
Fransrud, S. (1932). “Gamle hager og hageplanter på Ringerike.” Nyt Mag. Naturv. 70: 199-271.
Fremstad, E. & T. Solem (2005). “Akeleie og abrodd. Hagens tradisjonsplanter.” Bli med ut 2005(3): 54 s.
Fremstad, E. & T. Solem (2005). “Gamle hageplanter i Midt-Norge.” Rapport botanisk serie 2005(2): 72 s.
Hellerdal, I. (1982). Lyngør – Tradisjonelle kysthager. Institutt for landskapsarkitektur, Norges landbrukshøgskole: 116 +.
http://en.wikipedia.org.wiki/Lilium
Krausch, H.-D. (2003). “Kaiserkron und Päeonien…” Entdeckung und Einführung unserer Gartenblumen. Hamburg, Dölling und Galitz Verlag.
Lange, J. (1999). Kulturplanternes indførselshistorie i Danmark – indtil midten af 1900-tallet, DSR Forlag.
Langeland, K. (2005). Stauder i norske hager. Oslo, Landbruksforlaget.
Moe, A. (1928). “Dates of flowering for native and garden plants at Stavanger 1897-1926.” Skr. Vidensk. -selsk. I. Mat.- nat. kl. 1928(3): 1-49.
Mortensen, M. (1836). Almindelig Norsk Havebog eller kort og letfattelig Anviisning til at anlægge en Urte- og Frugthave, dyrke de almindeligste Kjøkkevæxter, Frugttræer, Blomster og Ziirplanter. Christiania, H. T. Winthers Forlag.
Nitzelius, T. and R. R. Conradi (1953). Havens vakreste blomster. Oslo, J. W. Cappelens forlag.
Schübeler, F. C. (1885-1889). Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Kulturhistorie. Bind I-III. Christiania.
Thorsrud, A. (1928). “Stauder i Erindringsliste for hagedyrkere.” Bilag til Norsk Haveidende nr. 2, 1928.
Thorsrud, A. (1961). Frilandsblomster – Forelesninger ved Norges landbrukshøgskole. 2 bind, 501 s., Landbruksbokhandelen – Universitetsforlaget.
Walters, S. M. (1984-2000). The European garden flora : a manual for the identification of plants cultivated in Europe, both out-of-doors and under glass. Cambridge, Cambridge University Press, 6 bind.

Tekst og foto:

Agder naturmuseum og botaniske hage
per.aasen@kristiansand.kommune.no