Storhjelm

Soleiefamilien – Ranunculaceae

Foto: ©Brynhild Mørkved

Storhjelm skiller seg først og fremst fra prakthjelm ved mye hår på blomsterskaftet og dunhår på selve hjelmen, både på utsiden og i midten av blomsterdekk-bladene. Blomsten får derfor ofte en litt gråblå farge. Hjelmen er også litt kortere. I floraer og hagebøker brukes også navnet venusvogn på arten.

Storhjelm regnes til den gruppen planter vi kaller klosterplanter i Norge. Den er brukt som medisinplante; til bedøvelse på grunn av sin giftighet. I Norden nevnes den første gang fra Danmark i 1563 under navnet “napellenurt”. Johan Lange skriver at den kan være dyrket tidligere, men at det ikke finnes noen dokumentasjon for det.

I Norge nevnes den første gang i Christian Gartners Horticultura, Norges første hagebok. Storhjelm var meget vanlig dyrket rundt Trondheim, og fordi den er så giftig, forsøkte Christian Gartner å utrydde den. Storhjelm er vel en av de staudene som har vært mest dyrket i Norge. Da prakthjelmen ble vanlig, ser det ut som om storhjelmen er spadd ut av hagene og erstattet med den vakrere prakthjelmen.

Storhjelm setter modne frø og kan spre seg lett. Langs kysten i Troms og Nordland finnes det i dag mye forvillet storhjelm. Ifølge Lids flora skal den finnes forvillet spredt langs kysten fra Rogaland til Troms, men den er knapt kjent forvillet i Midt-Norge.

Men vi finner også arten i gamle hager i Nordland og Troms. Storhjelm har vi så langt ikke funnet i Finnmark. Sør for Nordland er storhjelm kun funnet på en lokalitet, nemlig i parken ved middelalderborgen Austrått i Sør-Trøndelag.

Storhjelm er viltvoksende i Mellom-Europa. Ifølge Flora Nordica er det beskrevet 10 forskjellige underarter.

Kilder:

Balvoll, G. & Weisæth, G. 1994. Horticultura. Norsk hagebok fra 1694 av Christian Gartner. -Landbruksforlaget. 96 s.
Fremstad, E., & Solem, T. 2005. Gamle hageplanter i Midt-Norge. – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Vitenskapsmuseet. Rapport botanisk serie 2005-2. 72 s.
Jonsell, B. (ed) 2001. Flora Nordica. Vol. 2. Chenopodiaceae to Fumariaceae. -
The Bergius Foundation. The Royal Swedish Academy of Science, Stockholm. 430 s.
Lange, J. 1999. Kulturplantenes indførselshistorie i Danmark indtil midten af 1900-
tallet. 2. udg. – DSR Forlag. 477 s.
Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven (ed).- Det norske samlaget. 1230 s.
Mørkved, B. 2001. Stauder – grønne kulturskatter. – Ottar nr. 235: Gamle hager i Nord-Norge. S. 28-38.

Tekst og foto:
Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø
mailto:brynhild@tmu.uit.no