Sibiriris

Sverdliljefamilien – Iridacea

Ytre blomsterblad er blålilla med stor kontrast mellom det hvite og det blå feltet, og de er bredt avrundet. Støttebladet under blomsten er rødbrunt. Foto: Mari Marstein

De fleste sibiririsene har blomster i ulike nyanser av blått og blåfiolett. Enkelte sorter har hvite blomster. Blomsten har seks blomsterblad, der de tre ytre er bøyd ut- og nedover, mens de tre indre er opprette. Griffelen er delt i tre fliker som kan minne om kronblad. Pollenbærerne ligger skjult under hver av disse griffelflikene.

Hele planten blir omtrent en meter høy der vekstforholdene er gode, det vil si der planten har jevn tilgang på fuktighet. Bladene er smale, slanke og elegante. Hos noen sorter er de nesten like høye som blomsterstilken, hos andre sorter rekker de bare omtrent halvveis opp til blomsten.

Skjeggløs iris
Sibiriris er viltvoksende i Europa og Vest-Asia. Den nevnes første gang i litteraturen av Charles de L’Écluse (1526-1609) også kjent som Carolus Clusius, men han kaller den for Iris angustifolia media. Linné ga den navnet Iris sibirica, og dette navnet er senere knyttet til hele underserien Sibiricae, som våre omfatter de tre artene nevnt nedenfor i tillegg til åtte andre arter (McEwen 1996:1-2). Sibiriris hører til de skjeggløse irisene, det vil si at de ikke har den stripen fargete hår midt på de ytre blomsterbladene som hageirisene og dvergirisene har.

Vi kan muligens finne rene arter av sibiriris i våre gamle hager, i så fall er det sannsynligvis Iris sibirica Linnaeus, Iris chrysographes Dykes eller Iris sanguinea Donn (synonym med Iris orientalis Thunberg). Men mange av sibiririsene i dag er krysninger mellom de elleve artene i serien Sibiricae og arter fra serien Californicae. Dette krysningsarbeidet ble påbegynt på 1920-tallet av foredlere i England (McEwen 1996:3). I norske planteskolekataloger finner vi sortsnavnene “Perry’s Blue” og “Snow Queen”, og i norsk hagelitteratur fra før 1960 finner vi i tillegg sortsnavnene “Emperor” og “Superba” (Langeland 2006).

Kom kanskje sist på 1800-tallet
Sibiriris ser ikke ut til å være så veldig gammel i norske hager. I hagebøker fra 1800-tallet nevnes den ikke, men den er med blant de plantene som Asche Moe dyrket i Stavanger mellom 1897 og 1926 (Moe 1928:24-25). Signe Fransrud undersøkte gamle stauder på Ringerike i 1927-1929. Hennes tabeller viser at I. sibirica finnes i bare én av de 91 hagene hun undersøkte, mens derimot skjeggirisene I. pumila og I. germanica finnes i henholdsvis 38 og 19 hager. Hun har en kommentar til dette: “De gamle pryd- og nytteplanter, sverdliljene, fant jeg i atskillige hager på Ringerike. De mer moderne arter er derimot praktisk talt ukjent” (Fransrud 1931:234). Hun gir skjeggirisene utførlig omtale, men I. sibirica nevnes ikke utenom den lille henvisningen til moderne arter.

I 1959 skriver Olaf Bille, etter å ha bruk fire sider på skjeggirisene: “De skjeggløse iris har på langt nær den samme betydning for våre hager.” Han bruker bare tre setninger på sibiriris, der han forteller at den stammer fra Europa og ikke har noe med Sibir å gjøre, at den nevnes som hageplante alt i det 16. århundre, og at man kjente den på Tøyen i 1819 (Bille 1959:74-75).
Sibiririsens sene ankomst til norske hager bekreftes av undersøkelser på Agder. På Kloster i Kvinesdal er den oppgitt til å være fra 1920-30-tallet, og dette antas å være eldste forekomst i Agderfylkene. Den er ikke nevnt i skriftlige kilder før 1981, da Hellerdal observerte spredte eksemplarer i Lyngør (Åsen 2003:42).

Bildene viser noen variasjoner mellom sorter av sibiriris funnet på Romerike, men de aktuelle sortsnavnene er foreløpig ukjente. I dag er sibiriris en svært vanlig staude, så det ser ut til at den spredte seg ganske raskt fra hage til hage når folk først ble kjent med den.

Kilder:

  • Bille, Olaf (1959): Våre hageblomsters historie. Oslo: Johan Grundt Tanum.
  • Fransrud, Signe (1931): Gamle hager og hageplanter på Ringerike. Nyt Magazin for
  • Naturvidenskaberne 70, s. 199-271.
  • Langeland, Knut (2006): Upublisert tabell over Iris i norske planteskolekataloger og i norsk hagelitteratur.
  • McEwen, Currier (1996): The Siberian Iris. Portland, Oregon: Timber Press.
  • Moe, Asche (1928): Dates of Flowering for Native and Garden Plants at Stavanger 1897-1926. Skrifter utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. I. Matem.-Naturvid. Klasse. 1928. No. 3, s. 1-49.
  • Åsen, Per Arvid (2003): Gamle stauder på Agder. Natur i Sør, Agder naturmuseums rapportserie 2003-2, s. 1-81.

Tekst og foto:

© Mari Marstein
Gamle Hvam Museum, 2165 Hvam
mari.marstein@gamlehvam.museum.no