Luftløk

Løkfamilien – Alliaceae

Luftløk - Allium cepa L. 'Viviparum'Dette er en nytteplante som relativt sjelden opptrer gjenstående i gamle hager. Den synes lite påaktet, og regnes nærmest som en kuriositet uten noe særlig aktiv bruk. For egentlig er luftløk en grønnsak som setter småløker i toppen av stenglene. Toppløkene er velsmakende og kan for eksempel stekes eller brukes rå i salater. Småløkene gir lett opphav til nye planter, det er derfor en typisk “gi bort” plante til naboer og venner!

Selve hovedarten – kepaløk (Allium cepa) kan sannsynligvis regnes blant klosterplantene, nevnt allerede på 300-tallet, men kepaløk er en svært gammel kulturplante som nok har vært dyrket i om lag 3000 år. I Danmark er kepaløk nevnt allerede på 1300-tallet av Henrik Harpestreng, og i Norge er den nevnt av Christian Gartner i Trondheim fra 1694 ifølge tolkningen til Ballvoll & Weiseth. Kjent som “Rödlög fra Baroniet i Rosendal fra 1746.

I “Våre folkemedisinske lægeurter” skriver Reichborn-Kjennerud mye om Allium cepa, som han kaller rødløk. Løk har hatt stor anseelse i Norden alt i fra vikingtid og middelalder. Det gammelnorske lauk gjelder ikke bare løk (Allium), men også andre planter, for eksempel takløk. Løk var vel ansett som legeurter og vern mot trolldom, og rødløken må tidlig ha vært dyrket i Norden både som matvekst og til legeråd. Løk var svettedrivende, feberstillende, brukt mot innvollsmark og ormebitt, rakitt (engelsk syke), gammel hoste, byller og gallestein. Rødløksaft kunne brukes i ørene mot øresus og i overtro mot det onde øyet.

 Luftløk - Allium cepa L. 'Viviparum'Tidligere ble kepaløk kalt for rødløk, men løken kan være rød, gul eller hvit. Dette førte til stor navnforvirring, og en ville finne et nytt navn. Professor Olav Moen foreslo kepaløk, og slik ble det (etter 1940-årene). Kepaløk er ukjent i vill tilstand, trolig opprinnelig fra Asia.

Så langt hovedarten – kepaløk. Men det er luftløken ‘Viviparum’ som er funnet gjenstående i gamle hager, og som synes populær i nyere urtehager. Det er sparsomt med skriftlig dokumentasjon av luftløk. Ifølge Hylander er Cepa prol. oppgitt av Konrad Moench i 1794 (tysk botaniker). Kjent i Danmark fra 1806. I Norge ikke nevnt før 1902 fra Stavanger og Ringerike 1927-29, hvor lokalt navn var “Sogneløk.” De eldste dokumenterte plantene vi kjenner til, stammer fra Udøy ved Mandal, og har vært i kultur siden tidlig 1900-tall.

Kilder

  • Balvoll, G. & G. Weiseth (1994). Nyutgave av Horticultura (oppr. utgitt 1694 av Christian Gartner), Landbruksforlaget
  • Dietze, A. (1999). Kjøkkenhagen på Baroniet Rosendal som et eksempel for Norges hagekunsthistorie. Hannover, Universitet Hannover: 89 + 57.
  • Eriksen, B. S. (1948). “Spiseløg.” Haandbogsserie (Alm. dansk gartnerforening) 1948(12): 64 s.
  • Fransrud, S. (1932). “Gamle hager og hageplanter på Ringerike.” Nyt Mag. Naturv. 70: 199-271.
  • Harvey, J. (1981). Mediaeval gardens. London, B. T. Batsford Ltd.
  • Hylander, N. (1953). Nordisk Kärlväxtflora. Stockholm, Almqvist & Wiksell.
  • Lange, J. (1999). Kulturplanternes indførselshistorie i Danmark – indtil midten af 1900-tallet, DSR Forlag.
  • Moe, A. (1928). “Dates of flowering for native and garden plants at Stavanger 1897-1926.” Skr. Vidensk. -selsk. I. Mat.- nat. kl. 1928(3): 1-49.
  • Molbech, C. (1826). Henrik Harpestrengs Danske Lægebog fra det trettende Aarhundrede. København, 206 s.
  • Nordal, A. (1940). “Litt norsk folkemedisin.” Maal og minne 1940: 37-48.
  • Reichborn-Kjennerud, I. (1922). Våre folkemedisinske lægeurter. Kristiania.
  • Strømme, E. (1993). “Navn på grønnsaker og krydderplanter.” Faginfo 1993(16): 78 s.

Tekst og bilder på denne siden er oversatt og finnes på Nettstedet 1800 Flowers i Estland.

Tekst og foto:
© Per Arvid Åsen
Agder naturmuseum og botaniske hage
per.aasen@kristiansand.kommune.no