Akeleie

Soleiefamilien – Ranunculaceae

Akeleie - Aquilegia vulgaris L.Den opprinnelige og vanligste blomster-fargen hos akeleie er mørkeblå, men rosa og hvitblomstrede planter er trolig en normal variasjon innen arten. Som regel vil tilslutt den opprinnelig mørkeblå varianten utspaltes og dominere på en lokalitet. Blomsten er meget spesiell, og består av 5 kronbladlignende utsperrede, fargede begerblad, hver av de 5 egentlige kronbladene innenfor, er traktformede og ender i en oppstående grasiøs honningspore.

En kuriositet er den fylte typen, hvor det finnes et stort antall av smale kremmerhuslignende kronblader. En sporeløs variant med stjerneformede blomster finnes også. Akeleien er forsynt med en tykk, loddrett rotstokk, og formering skjer derfor lettest med frø. De glatte og glinsende svarte frøene blir produsert i stort antall, og akeleie spres hurtig overalt i hagen.

Medisinske virkninger
Akeleie er ikke nevnt i den klassiske litteraturen, og det var først Hildegard av Bingen på 1100-tallet som opplyste om den medisinske bruken av urten. Planten kunne brukes mot barnekramper, hovne lymfekjertler, slimutsondring og den var febernedsettende.

Akeleie ble en populær plante i Europa på slutten av middelalderen. Urten var hellig for middelaldermennesket, og ble ofte avbildet som en kristen symbolplante; Mariaurt. Honningsporene ble sett på som fem vanndrikkende duer, og blomsten ble derfor tydet som et bilde av Den Hellige Ånd.

Nevnt første gang i 1450
I Danmark var akeleie nevnt første gang 1450 i et Harpestreng-manuskript. I En Skøn Lystig Ny Urtegård fra 1546 forteller legen Henrik Smid fra Malmø at et avkok av roten i vin leger all innvendig skade forårsaket ved støt eller fall. Planten ble også brukt mot trangt bryst, vattersott og blodstyrtning. Frøet var godt mot gulsott og forstoppelse i leveren. Saften av planten legte gamle sår og utslett. Hvis roten ble kokt sammen med ferskt kjøtt, vokste stykkene sammen igjen. Saften ble også brukt til å uttdrive døde fostre og mot øreverk.

I en gammel legebok fra Ulvik 1574/1626 som Reichborn-Kjennerud siterer fra, heter det at saften av akeleie ble brukt som øyedråper, mot øreverk, innvendig mot fallesyke, og et dekokt med vin ble drukket ved benbrudd, blod i urinen og frøet ble brukt mot brekninger.

Ingen ufarlig kur
I Sverige er akeleie nevnt i legen Arvid Månssons urtebok fra 1642 med følgende egenskaper: svettedrivende, mot gulsott, milt- og leverproblemer, nyresten, hjertebesvær, motgift, sårhelende, oppkvikkende og mot kvalme. Linné skrev i 1725 at man gav barn akeleiefrø mot meslinger og kopper, men det var ingen ufarlig kur!

Akeleie er oppført fra klosterøya Tautra av trondheimslegen Joachim Irgens i 1689 med adskillige legeråd på latin (urindrivende, menstruasjonfremmende, sårlegende etc). I Horticultura, den første norske hageboka fra 1694, er akeleie ført opp som en flerårig prydplante. Urten blomstret andre året etter frøsådd i Trondheim, og 79 år senere fantes akeleie allevegne i byen.

Forsiktig med doseringen!
Akeleiefrø ble innkjøpt til baroniet i Rosendal i 1746, og finnes fortsatt mer eller mindre forvillet i utkant av hagen. Henrik Tonning, amanuensis i Trondheim, og den første nordmann som tok medisinsk doktorgrad, opplyser i 1773 at det kun er frøene (Semina Aqvilegiæ) som selges på apotekene i Norge (på de utenlandske selges også blomstene som brukes til å forfalske og farge violsyrup som da blir giftig). For øvrig sier Tonning at frøene brukes alminnelig mot skabb og flass i hodet, men det må utvises forsiktig med doseringen, ellers “dræber den Børn”.

Frøene var også forteffelige mot kopper og gulsott. Vannet som destilleres fra blomstene gir fin hud. Men det må utvises stor forsiktighet med bruk av alle medikamenter av denne urt pga giftigheten, og bare gis i små mengder. Geitene er de eneste som spiser planten. Tonning sier at akeleie er meget sjelden i Trondheim Stift, og han har bare sett den på Tingvoll. Interessant nok er dette et gammelt kirkested i Møre og Romsdal med fylkeskirke fra middelalderen og gammel prestegård. Det er slett ikke umulig at akeleien her kan ha herkomst tilbake til middelalderen.

En klosterplante?
I Axel Blytts flora fra 1906 blir det angitt at akeleie finnes ofte nær kirke- og klosterruiner i Norge . Selv har jeg sett planten en gang sparsomt i ruinene på Selje kloster (Sogn og Fjordane), og i mengde i klosterruinene på Tautra i Nord-Trøndelag. På sistnevnte sted er blomsterfargen mørkeblå (foto) og frøproduksjonen er svært rikelig. Og som tidligere nevnt har akeleie vært kjent fra Tautra i alle fall siden 1689.

Selv om flere forfattere nevner at akeleie ble innført til landet av munkene, har vi ikke noe konkret belegg for dette, hverken i Norge eller Sverige, men det er vel heller ikke noe som taler imot dette. Meg bekjent har det ikke vært noe hageaktivitet på Selja eller Tautra etter at klosterdriften opphørte, og akeleiene her kan vel stamme fra klostertiden?

Mange farger og former
Etter hvert ble det klart at akeleien var farlig til innvortes bruk på grunn av blåsyreinnhold, og da nytteverdien opphørte, ble den kun dyrket for sin skjønnhets skyld, og har nå fått en vid utbredelse.

Fra gammelt av vet vi at rare blomsterformer var verdsatt i bondehagene, og akeleie er en typisk bondehageplante på Agder, dyrket og gjenstående, i alle fall kjent siden 1808. I tillegg finner vi den på kirkegårder, ofte forvillet langs kirkegårdsmurene, dyrket som staude på gravene, i gamle prestegårdshager, i gamle parker, i og omkring små kysthager, forvillet på veikanter, ofte i hageutkast og i kratt. I vill tilstand vokser den ofte på næringsrik grunn, for eksempel i rike lier under sørberg langs kysten.

Vanlig plante
Akeleie er i dag (2005) en svært vanlig hageplante over hele Agder. Arten er fullt hardfør, men mange former og andre arter i slekten er også i kultur. Planten forviller seg lett og er funnet forvillet og gjenstående i alle kommuner i Agderfylkene – helt opp til ca. 575 m o.h. i Bykle.

På Østlandet er akeleie svært vanlig i hagene, både gjenstående og naturalisert, og i midt-norske hager er den en av de aller vanligste plantene, både i bed og forvillet i hagene. I Nord-Norge er akeleie omtalt for første gang ca 1850, den finnes spredd til Tromsø og Sør-Varanger. Akeleie kommer opprinnelig fra Mellom- og Sør-Europa og Nordvest-Afrika.

Kilder:

  • Balvoll, G. & G. Weiseth (1994). Nyutgave av Horticultura (oppr. utgitt 1694 av Christian Gartner), Landbruksforlaget.
  • Blytt, A. (1906). Haandbog i Norges flora. Kristiania, Alb. Cammermeyers Forlag.
  • Baade, P. D. (1768). “Trondhiemske Have-Planter.” Det Kongelige Norske Videnskabers-Selskabs Skrifter 1768(4): 372-416.
  • Dahl, O. (1892-1893). “En gammel trondhjemsflora af Joachim Irgens [1704].” Arkiv for matematikk og naturkundskab 15-16: 348-391, 1-49.
  • Eik, M. (2005). “Kjøkken & Urtehavne på Baroniet Rosendal.” 64 s.
  • Fremstad, E. & T. Solem (2005). “Gamle hageplanter i Midt-Norge.” Rapport botanisk serie 2005(2): 72 s.
  • Genz, R. G. (1998). Hildegard av Bingens urtehage Hildegards bruk av legende planter og ville vekster i middelalderens tradisjon. Oslo, Pax Forlag A/S.
  • Gran, H. H. (1919). “Akeleier.” Norsk havetid. 35(6): 81-84.
  • Krausch, H.-D. (2003). “Kaiserkron und Päeonien…” Entdeckung und Einführung unserer Gartenblumen. Hamburg, Dölling und Galitz Verlag.
  • Lange, J. (1999). Kulturplanternes indførselshistorie i Danmark – indtil midten af 1900-tallet, DSR Forlag.
  • Lid, J. & D. T. Lid (2005). Norsk flora, Det Norske Samlaget. 7. utgåve ved Reidar Elven.
  • Linnæus, C. N. (1725). Örtabok. Utgiven av Svenska Läkaresällskapet till Linnéjubileet 1957 genom Telemak Fredbärj.
  • Lundquist, K. (2004). “Akleja – Pingstens och den Heliga Andes blomma.” inuti 2004(1): 4.
  • Manson, A. (1642). En myckit nyttigh örta-book, Utgave ved Kolibri forlag 1998, overs. av Anne Britt K. Ellingsen.
  • Marstein, M. (2002). Staudene på Gamle Hvam Museum – Veileder til hagen, Gamle Hvam Museum.
  • Mørkved, B. (2001). “Stauder – grønne kulturskatter.” Ottar 2001-2(235): 28-38.
  • Olesen, A. (1994). En Skøn Lystig Ny Urtegård. Ny “oversettelse” av En skøn lystig ny urtegaardt Aff Henrick Smid udi Malmø 1546, Forlaget Kongsvang.
  • Reichborn-Kjennerud, I. (1922). Våre folkemedisinske lægeurter. Kristiania.
  • Reisæter, O. (1941). “Litt om bondehageplanter og deira soge.” Hagebruksskulen på Hjeltnes 1901-41 1941: 57-67.
  • Sandberg, F., G. Göthberg, et al. (2001). Örtmedicin och växtmagi. Stockholm, Det bästa.
  • Sinding-Larsen, G. (1970). “Akeleie.” Norsk Hagetidend 86(6): 164-165.
  • Tonning, H. (1773). Norsk Medicinsk og Oeconomisk Flora. Kiøbenhavn, Trykt paa Forfatterens Bekostning hos L. N. Svare boende i Skindergaden i No. 76.

Tekst og foto:

© Per Arvid Åsen
Agder naturmuseum og botaniske hage
per.aasen@kristiansand.kommune.no