Krypjonsokkoll

Lepeblomstfamilien - Lamiaceae

Den rene arten kjennetegnes med overjordiske, krypende og bladbesatte utløpere som lett slår røtter. Blomstene er blå, med en meget kort overleppe. Pollentrådene har hår, de øvre støttebladene + helrandete, og kortere enn eller evt. bare litt lengre enn blomstene. Stengelen er håret på to sider, bladene + uten hår.

Trolig består mye av det norske materia-let av kryssninger mellom krypjonsokkoll og vanlig jonsokkoll (Ajuga pyramidalis). Hybriden ligner mest på kraftige individer av jonsokkoll, med flere blomsterstengler og med utløpere som kommer senere i vekstsesongen. Den er steril.

Totalt sett gir krypjonsokkoll et blått inn-trykk, mens vanlig jonsokkoll beveger seg mot blåfiolett. Siden storjonsokkoll (Ajuga genevensis) også er dyrket og forvillet i Norge, skal vi ikke se bort fra at også denne kan være involvert i hybridene.

Dette blir ytterligere komplisert av at vi sannsynligvis har ville populasjoner av krypjonsokkoll i Norge, i Oslo og Nittedal, kanskje også i Frogn og Sandefjord ifølge Lids flora. Den ville arten er oppført på den
norske rødlisten som Direkte truet.

krypjonsokkoll-ajuga-reptansl Det var stiftsprost Engelhart og lærer Klungeland som kom med de første opplysningene om krypjonsokkoll i Norge, fra Kristiansand på tidlig 1800-tall. Dette var neppe dyrkede planter, men kan ha vært forvillede, eller ville. Krypjonsokkoll ble dyrket i Botanisk hage på Tøyen i 1823, og det er rimelig å anta at arten også er blitt spredt herfra. Vi kan lett tenke oss at arten ble brukt i teppebedenes sirlige mønsterplantninger i sveitserhusenes hagestil på 1850-tallet. Siden forvillet den seg ut i plener og kratt, og er i dag kulturspredd nord til Nord-Trøndelag. Planten er også innført med gressfrø og ballast.

Krypjonsokkoll er en dekorativ teppedannende staude som trives best i fjellhagen på lettere jord. Det finnes mange kultivarer, ofte med bronsefargete blader. Det er usikkert om hvor aktivt arten blir dyrket i Norge. Vi finner den mest som forvillet hageplante, i kirkegårdsplener, parkplener, på hageutkast, skrotemark, veikanter eller gjenstående i forlatte hager.

Arten er nevnt i engelsk middelalderlitteratur. Sårhelende. De norske klostrene ble grunnlagt fra England, det er derfor ikke utenkelig at det har vært middelalderlig kultur av krypjonsokkoll i Norge. Den ville planten er vanlig i Danmark og sjelden i S-Sverige, videre utbredelse er Europa, V-Asia og N-Afrika.

Kilder:

Blytt, M. N. (1829). “Botaniske Optegnelser paa en Reise i Sommeren 1826.” Mag. Naturv. 9: 241-1.
Dahl, O. (1895). “Breve fra norske botanikere til prof. J. W. Hornemann.” Arch. Math. Naturv. 17(4): 1-99.
Fremstad, E. & T. Solem (2005). “Gamle hageplanter i Midt-Norge.” Rapport botanisk serie 2005(2): 72 s.
Harvey, J. (1981). Mediaeval gardens. London, B. T. Batsford Ltd.
Jørgensen, E. (1918). “Ajuga pyramidalis x reptans.” Bergens mus. årb. Naturv. r. 1917-18(5): 2-4.
Lid, J. & D. T. Lid (2005). Norsk flora. Oslo, Det Norske Samlaget. 7. utgåva ved Reidar Elven.
Ouren, T. (1984). “O.A.Hoffstads innsamlinger av ballastplanter, særlig i Haugesund og Sandefjord.” Blyttia 42(2-3): 94-99.
Rathke, J. (1823). Enumeratio Plantarum Horti Botanici Universitatis Regiæ Fredericianæ Christianiensis. Christiania.